Cookies   I display ads to cover the expenses. See the privacy policy for more information. You can keep or reject the ads.

Video thumbnail
Hvis myndighetene kom til gaten din, til byen din,
og sa til deg og alle andre som bor der:
"Dere må dra. Vi trenger dette."
Hadde du dratt? Ville du akseptert det?
Fordi det var det som skjedde her:
i den forlatte landsbyen Imber, på Salisburyplatået.
I årene foran andre verdenskrig,
kjøpte krigskontoret, som kommanderte hæren da,
landområder rundt Imber,
sammen med nesten alle bygningene i landsbyen.
De overtalte bønder og innbyggere til å selge eiendommene sine
og leie det tilbake, på avtaler som måtte bli fornyet årlig.
Det hjalp at det var finanskrise,
og at myndighetene tilbød en god pris.
Salisburysletta ble det største militære treningsfeltet i landet.
Da 1940-årene kom, under andre verdenskrig,
ble områdene rundt landsbyen brukt til militærøvelser.
Og det å passe på at de ca. 150 innbyggerne
ikke ble truffet av granater eller skutt,
begynte å komme i veien for øvelsene.
I tillegg til at troppene som gjorde seg klare til D-dagen
trengte trening på kamp i små bygder.
Så i 1943 fikk innbyggerne rundt syv uker på å reise.
Først var det midlertidig, bare i seks måneder;
så fram til krigen var slutt;
og så plutselig, var det permanent.
En juridisk kamp fortsatte til 1961:
og til slutt ble det bestemt at Imber tilhørte hæren,
og at innbyggerne aldri ville få lov til å flytte tilbake.
De fleste husene hadde blitt revet
og moderne, standardhus var satt opp der de gamle stod.
Og igjen: dette var ikke en eller annen gammel tid, århundrer tilbake.
Dette er enkelt i manns minne. Men det ble gjort noen konsesjoner:
veien gjennom ville bli holdt åpen noen få dager i året,
og kirken, bygd rundt 700 år tidligere,
ville fortsatt kunne ha gudstjenester i julen, påsken og noen andre anledninger.
Det er et latinsk ordtak, skrevet av Cicero.
"Inter arma enim silent leges."
I krig blir loven stum.
Det har blitt brukt om USAs internering av Japanskamerikanere
i andre verdenskrig, til tross for det første og femte grunnlovstillegget,
og om ekstraordiner behandling og tortur til tross for internasjonal lov i nyere tid.
Men her var det mer subtilt, her ble ikke loven stum:
den bare snakket på en annen måte. For dette var ikke ulovlig;
dette var ikke myndighetene som bøyde lovene og reglementet til bristepunktet, eller forbi.
I slutten av trettiårene, når en krig i Europa begynte å se uungåelig,
vedtok de britiske myndighetene
Vedtaket lot kongen, og derfor myndighetene,
lage reguleringer som nødvendig for å hjelpe krigskampen,
og å håndheve reguleringene med en hvilken som helst straff,
inkludert, i verste fall, dødsstraff.
Vedtaket tillot hvem som helst bli anholdt på grunnlag av offentlig sikkerhet,
eller rikets sikkerhet, og det lot hvilken som helst rettsak bli holdt i det skjulte.
Den tillot også ransakelse og overtagelse av eiendom etter ønske av myndighetene.
Etter hva som var mulighet for under lovene, ble Imber behandlet bra.
Jeg vet ikke om det kan skje igjen,
og i dette århundret, i dette landet,
om en landsby kunne -- for det meste --
stille forlatt hjemmene sine for "å hjelpe krigskampen"
Men jeg sier dette: det er fortsatt slike lover i bøkene,
kanskje med noen flere begrensninger og balanseringer,
og bare for bruk i krisetider.
Men jeg lurer på hvor mye panikk som myndighetene hadde trengt for å
stille strekke seg etter den makten igjen, med opinionen bak seg.
Jeg tror ikke vi har endret oss så mye i det siste århundret.
Norske undertekster: Emil Nordvik - @EddieTheBig